Jeg er ferdig med business. Iallfall i Norge.
Hele graden min har jeg tatt i utlandet. Hele formuen min er bygget utenlands, og jeg har aldri fått så mye som en krone fra innovasjon Norge, Skattefunn eller noen av de andre flotte ordningene Norge har.
Forholdet mitt til Skatteetaten har stort sett vært enveis; jeg betaler skatt og i retur beholder jeg passet mitt.
Inntil jeg kom meg midtveis i 30-årene hadde jeg knapt vært hos fastlegen. Har hatt litt mer behov for legebesøk de siste årene enn ellers i livet, men jeg har (heldigvis) ikke dårlig nok helse for helsevesenet, så også her har jeg måtte gå til privatmarkedet. Det gjelder for all del ikke å være proaktiv med egen helse.
Jeg er kanskje litt over snittet opptatt av økonomi. På en side lever vi i den virkelige verden hvor logikk og matematikk styrer. Realiteten for en bedrift er enkel; bruker du mer penger enn du tjener, så går det under. Heldigvis tjener Norge mer enn vi bruker, men det er utelukket på grunn av "oljeøkonomien". Hva skjer om denne forsvinner raskere enn vi tror? På den andre siden, så lever vi etter verdier som gjør ethvert statsbudsjett komplisert: Vi skal fylle en hver krik og krok i landet med beboere, veier skal bygges på tvers over myr og gjennom fjell, absolutt alle har en ubestridt rett på tilsynelatende skjev og uendelig rett på helsehjelp, koste hva det koste vil. Lykke til med å finne et land i verden hvor arbeidere totalt sett har flere rettigheter enn i Norge.
Men greit. Det er Oslo jeg kjenner, Lofoten jeg kommer fra og Ringsaker jeg har vokst opp i. Her har jeg venner og familie. Det er her jeg har skapt både gode og dårlige minner. Og ikke minst har vi verdens beste vår og sommer.
Forholdet mellom staten og meg oppsummerte jeg slik: jeg fortsetter å betale langt mer i skatt enn jeg opplever å få igjen fra staten, men jeg beholder passet mitt og kan kalle Norge mitt hjem, uansett hvor livet måtte ta meg.
MEN.. nå er det nok. I mars kom vår tidligere grisebonde, nå finansminister, men sin våte drøm: exit-skatt. Kjenner du ikke til den? Den sier at om jeg skal flytte fra Norge må jeg betale litt i underkant av 40% på alt jeg eier og har, til markedsverdi.
Jeg vet ikke hva min markedsverdi er, men jeg har en anelse om hvilket regnestykke Vedum vil legge til grunn, og uansett om det blir den milde eller harde varianten vil realiteten fortsatt være at jeg ikke har en nubbesjanse til å betale 40% på alt jeg eier uten å også selge alt jeg eier. Denne skatten er privat, og verdiene mine ligger i selskap. Det vil da bety at jeg må betale utbytteskatt (for å ta verdier fra selskap til privat), så da snakker vi to runder med nesten 40% skatt.
Så om Vedum mener jeg har et selskap verdt 100 millioner og jeg vil flytte ut av Norge, så blir det omtrent slik:
Jeg: Tenker å flytte til Tyskland en periode og bygge opp et EU kontor for selskapet. Trenger ikke norsk pass lengre.
Vedum: Greit, det blir 37,8% skatt på verdiene dine. Jeg ser du er god for 100 mill, så da sender jeg en regning på 37.8 millioner.
Jeg: Men jeg har jo ikke i nærheten av det. Dette er fiktive papirverdier. Alt jeg har tatt ut privat har gått til levekostnader, hus, bil og barn. Jeg har levd bra, men har ikke noe i nærheten av det du krever.
Vedum: Men du kan jo bare selge selskapet, så har du penger til å betale.
Jeg: Om jeg selger selskapet for 100 millioner og skal ta dette i utbytte, så må jeg jo betale 37,8% (exit-skatt og utbytteskatt har samme sats) her også. Da sitter jeg igjen med 62,2 millioner og fortsatt skylder jeg hele exit-skatten. Staten har allerede tatt 37,8 millioner fra meg. Holder ikke det?
Ok, så da har staten tatt nesten 40% av formuen min. Den nye formuen min etter å ha betalt utbytteskatt er dermed litt over 60 millioner, så jeg tar da høyde for at det er dette Vedum ønsker exit-skatt av.
Vedum: Bra du solgte selskapet ditt og betalte inn så mye skatt. Men jeg ser du har igjen litt over 60 millioner privat etter å ha solgt selskapet, så da må du fortsatt betale 37,8% skatt av dette for å flytte ut av Norge.
Jeg: Ok, da overfører jeg 23 millioner til og flytter ut.
Av mine opprinnelige papirverdier på 100 millioner, så sitter jeg nå igjen med ca 39 millioner – altså har den effektive exit-skatten vært på er ca 61%.
Noen vil kanskje henge seg opp i tallene mine og si at det finnes bunnfradrag og andre ting som endrer regnestykket. Selvfølgelig, dette var ikke et forsøk på annet enn et cirka avslag. På min side av regnestykket må jeg også ta høyde for advokater som fakturerer 4500-5500 kroner per time, et enormt antall arbeidstimer, en due diligence prosess og alle andre indirekte kostnader ved salg av et selskap med et så betydelig beløp. I tillegg eier jeg 50% av selskapet mitt (We Are Brands), og jeg må ta høyde for at jeg har en co-founder som kanskje ikke vil selge sin andel, og at dette vil påvirke pris og prosess for mitt resultatet i det hele.
Jeg: Er vi ferdige nå, Vedum? Kan jeg flytte også snakkes vi aldri igjen?
Vedum: Nei. Nå som du har omgjort papirverdiene dine til cash, så er det jo enda lettere for oss å skatte deg. Du må betale 1.1% formueskatt hvert år de neste 5 årene. Rask hoderegning tilsier at jeg må sende deg en regning på ca 440.000 kroner hvert år de neste 5 årene.
Jeg: Men det er jo alt jeg sitter igjen med etter å ha betalt skatt av lønnsinntekten din.
Vedum: Ikke klag, du er jo en riking.
Konklusjonen for min del er at om jeg skal flytte, så må jeg selge alt og starte på nytt. Med tanke på at jeg har brukt hele mitt voksne liv på å bygge det jeg har i dag, så er det ikke det noe reelt alternativ. Jeg er da tvunget til å bli i Norge.
I seg selv ingen stor krise. Jeg liker Norge. Det er lett å fly hvor nå enn jeg vil reise i verden. Men det føles jo litt som et fengsel, gjør det ikke? Jeg har bodd i Australia og over mange år hatt lange opphold i USA når vi bygget oss opp der. Før covid slo inn var planen at jeg og min ekskone skulle flytte sammen til USA. De siste årene diskuterte vi å flytte til en mer sentral europeisk by hvor mitt mål var å være tettere på å oppbyggingen av et europeisk kontor.
Jeg har flyttet hele livet. Kanskje er det en mental skade, kanskje er det et behov? De fleste som har kjent meg over lang tid har hørt den uendelige spekuleringen min over hvilke land jeg har lyst til å flytte til.
De siste årene har jeg spart for å kjøpe et hus i sør-europa (Italia, Frankrike eller Spania langs middelhavet). Tanken var å starte en lang etableringsprosess som ville ende med at jeg flyttet sørover når barna blir eldre. Dette har hele tiden vært drømmen.
Men kan jeg jobbe meg mot denne drømmen samtidig som jeg bygger et selskap i Norge? Slik politikken legger opp ting nå skal jeg jo tross alt ikke kunne flytte ut av landet uten å legge igjen mesteparten (som heller ikke er i Norge, da alle verdiene ligger i utlandet).
Exit-skatten lager et fengsel for de som lykkes. Vi kan ikke flytte på oss, og tanken har slått meg om hva som skjer nå som fengslet er på plass. Vil politikerne skru opp temperaturen og øke skattene enda mer?
Høyre er selvfølgelig ute å lover at de skal reversere denne skatten. Tilliten til dette er lav, da de har sagt at formueskatten skal fjernes flere ganger før. Og om de så klarer å holde dette valgløftet, hva skjer så rundt neste sving når venstresiden igjen kommer til makten? Det er god grunn til å tro at denne skatten kommer tilbake.
Min konklusjon er derfor like enkel som den er mørk: Norge har alt for næringsfiendtlige politikere til at det er verdt risikoen ved å satse her. Det er vanskelig nok å lansere en bedrift som blir en suksess og tjener penger (Om du ikke tror meg på dette, så prøv gjerne selv), og om du først er en av de få som lykkes, så blir du møtt av en stat vil ha nesten alt.
Jeg: Så valget mitt er å enten jobbe for en annen eier i eget selskap, eller for å jobbe for staten i eget selskap?
Vedum: Ja... (mens han gliser bredt med det anerkjente smilet sitt).
For ordens skyld: jeg har ingen anelse om hva papirverdiene mine er.